Siden forrige ukes utnevnelse av Al Gore og IPCC som vinnere av Nobels fredspris for 2007 har det gått kast i kast med slag av politisk mynt på nyheten. Det republikanske USA har selvfølgelig gått av hengslene for å diskreditere Al Gore, i fare for at han i fortsettelsen skulle stille til presidentvalget der borte.
Ikke for det, filmen hans har jo fått et godt stykke kritikk, som også nevnt i mer hjemlig media, bl.a. fra en britisk trailersjåfør som til slutt, med høyesteretts hjelp, har fått satt en passende advarsel på filmen. I den høyrevridde verden er det en merkelapp om STORE, SERIØSE feil, naturligvis. Bloggere her hjemme tar også til ordet mot Gore, og forsøker på sitt forunderlige vis å harselere med utsagnene hans, som i resultat virkelig bare plasserer dem selv. Selv om fred med Klingonere ikke hadde vært å forakte.
Det blir ikke bedre av å ikke sjekke opp fakta i saken, men det lar seg jo naturligvis forme til en politisk mynt det også. Al Gore -signerte- faktisk Kyotoavtalen på vegne av USA, men dette var naturligvis bare symbolsk, da en republikansk kongress aldri ville ha ratifisert den. Enstemmig senat i mot saken vitner riktignok om mer kapitalistiske ulmer i mosen, men sånn blir det når kun pengene får prate.
At fredsprisen ikke er et spark i leggen til Bush, som Mjøs hevder, skal jeg forsåvidt ikke være særlig bastant på. Det holder ikke å hevde at fredsprisen aldri har vært det, når Berge, som komitéens leder i 2002 sa at prisen det året gikk til Carter litt som akkurat det, et spark til den sittende administrasjon. Bush har både før og etter gått kraftig imot Kyoto-avtalen, på grunn av pengene.
Men det er jo det letteste det, når motdebatanten har en god sak, spesielt en idealistisk en, bevege seg vekk fra saken.