Jeg kan virkelig ikke fordra å ikke komme videre på et problem, være seg matematisk, programmeringsmessig, sosialt eller prinsippielt. I det siste har jeg jobbet en masse med superdatamaskiner-emnet jeg tar på NTNU. Tidvis sitter jeg _lenge_ med det samme problemet, og det gjør meg kort og godt tullete. Tullete på et vis som gjør at Andreas(7) dukker opp og viser ansiktsuttrykk, raser av sinne, og går på veggen. Ulempen med slike hendelser er at Andreas(7) har blitt litt sterkere siden den gang, og døde ting som pulter, og vegger, sånn helt hypotetisk, tåler ikke den samme behandlingen lenger.
Det er heller ikke å foretrekke å feilsøke etter en feil som viser seg å ikke være feil i første omgang, og så finne ut at jo det var feil, men nei ikke likevel. Noe sier meg at jeg burde gått til sengs for lenge siden. Innlevering er i morgen klokken tolv, så det utgår. Heldigvis er den andre oppgaven som skal inn til da ferdig, så all tid blir hengitt til superdatamaskinene. Dette skal i havn.