Måned: mars 2010

Defcon 3

Det er mye i veien som er farlig. Elementer man ikke må overse, eksempelvis høl i veien og fortauskanter, andre en ikke rår over slik som dagslysets velbefinnende. Været spiller naturligvis en rolle, tørr asfalt har helt andre egenskaper enn blaut snø, og is med vann på er rett og slett livsfarlig. En annen ting er det generelle bildet,  hvor god infrastrukturen er i området og hvor agressive er traffikantene er. Sistnevnte igjen påvirkes gjerne av hvor ofte trafikkbildet har vært oppe i massemedia i det siste. Kanskje too soon, men også hvor mange ulykker det har vært med syklister innblandet den siste tiden.

Min påstand er at dette på et sykt vis til dels henger sammen. Jeg må derfor lansere konseptet med trusselnivå for sykling.

DEFCON 3

Jeg innser at DEFCON ikke er en helt passende beskrivelse, siden det er opptatt og alt det der, men for visse deler av analogien er den overlegen. Tidvis handler det å sykle i trafikken like mye om være klar til kamp som å holde seg på beina. For tiden ser en is med snø av tørreste sort oppå som en slår gjennom her og der. Det begynner riktignok å bli lysere, men inntil for kort tid siden var det bekmørkt fram til 9 og alltid mørkt når en skulle hjem. Dette bidrar naturligvis til å holde trusselnivået høyt, ettersom sikten reduseres av mørket. Det begynner å bli en stund siden siste alvorlige uhell i omegn, men ikke lang tid i forhold til hvor alvorlig noen av disse ulykkene har vært. Sist i media er vel boten gitt til en kvinnelig syklist som ikke gikk av sykkelen under kryssing av gangfelt.

Discuss.

Lydbøker

Etter at min kjære Daddy-Cool ordnet med en HTC Hero til meg i julegave har livet i de noe kjedelige øyeblikk fortonet seg en smule annerledes. Den er utmerket til å spille lydbøker, tilogfrajobbogoveralt(også kjent som kjedsomheten), spesielt hvor en må vente. Jeg ser på gåing som venting, siden en ikke får syslet med allverdens annet mens en går. Siden HTC-medieavspilleren er innebygd i den låste skjermen er den er tilgjengelig hele tiden (men ikke går av unødvendig). Gode ting. Til nå har jeg vært gjennom tre bøker om herr Blomquist, og har igjen mesteparten av den tredje boka til Orson Scott Card, «Xenocide». Det innebærer at jeg også har vært gjennom «Ender’s Game» og «Speaker for the Dead». Observasjonene så langt er:

  1. Sti[e]g Larsson har skrevet en våt journalistdrøm over tre bind, selvforherligende og ekkel, men faen så underholdende
  2. Card sine er i min mening bedre litteratur hva oppbygning og virkemidler angår, men (spesielt den første boka) inneholder dessverre alt for mange referanser til hendelser i egen samtid og nyere historie

Sistnevnte har jeg vel allerede hørt at forfatteren selv i en eller annen sammenheng hadde forsøkt å fikse på selv…

Blir på en måte optimering med dette å gjøre noe i ventetid, det kan en like.

I tillegg har jeg fått klemt inn å lese en bok-bok også, oppfølgeren til «The Shadow of the Wind», nemlig «The Angel’s Game», av Carlos Ruiz Zafón. Selv den ulærde klarer å trekke en strek mellom to punkter, og enn så fengende bøkene hans er, var vendingene mer forutsigbare i denne andreboka.