Etter at min kjære Daddy-Cool ordnet med en HTC Hero til meg i julegave har livet i de noe kjedelige øyeblikk fortonet seg en smule annerledes. Den er utmerket til å spille lydbøker, tilogfrajobbogoveralt(også kjent som kjedsomheten), spesielt hvor en må vente. Jeg ser på gåing som venting, siden en ikke får syslet med allverdens annet mens en går. Siden HTC-medieavspilleren er innebygd i den låste skjermen er den er tilgjengelig hele tiden (men ikke går av unødvendig). Gode ting. Til nå har jeg vært gjennom tre bøker om herr Blomquist, og har igjen mesteparten av den tredje boka til Orson Scott Card, «Xenocide». Det innebærer at jeg også har vært gjennom «Ender’s Game» og «Speaker for the Dead». Observasjonene så langt er:
- Sti[e]g Larsson har skrevet en våt journalistdrøm over tre bind, selvforherligende og ekkel, men faen så underholdende
- Card sine er i min mening bedre litteratur hva oppbygning og virkemidler angår, men (spesielt den første boka) inneholder dessverre alt for mange referanser til hendelser i egen samtid og nyere historie
Sistnevnte har jeg vel allerede hørt at forfatteren selv i en eller annen sammenheng hadde forsøkt å fikse på selv…
Blir på en måte optimering med dette å gjøre noe i ventetid, det kan en like.
I tillegg har jeg fått klemt inn å lese en bok-bok også, oppfølgeren til «The Shadow of the Wind», nemlig «The Angel’s Game», av Carlos Ruiz Zafón. Selv den ulærde klarer å trekke en strek mellom to punkter, og enn så fengende bøkene hans er, var vendingene mer forutsigbare i denne andreboka.