Gamle grinebitere med dårlig ånde skulle vært forbudt. At fyren var en gammel grinebiter er egentlig ikke så nøye, slike kan ignoreres. Men den dårlige ånden hans kunne ikke, og da jeg var sistemann ombord på det forbanna flyet, var det den eneste plassen som var ledig (med unntak av plassen mellom to stk digre kvinnfolk som tok opp 1,25 sete hver, litt lenger framme i flyet). Kort beskrevet var mannen en eller annen akademiker, som etter alt å dømme rettet en publikasjon av noe slag, skrevet på engelsk. Han snøftet lett da jeg prøvde å gi tegn til at jeg skulle sitte innenfor ham, og gryntet noe om kofferten som han egentlig hadde reservert plassen til.
Etter kort tid kjente jeg gjentatte blaff av noe som kan beskrives med ett ord: dritt.
Det går ganske raskt opp for meg at det er ånden til vår høyt utdannede, og mindre hygeniske venn på venstre hånd, mot midtgangen. Jeg strekker ei hand etter den her turbo-lufta man har over seg, skrur den opp, og luftstrømmen blir bare brutt av stunda det tar for flyet å sette i gang motorene.
Det ble altså omtrent tre kvarter i sterk (kald) storm. Og forkjølelse.
Faen.