Årets-liste 2008

I god gammel tradisjon har en kvernet fram en årets liste, selvfølgelig uten snev av den gamle tradisjonen, ei heller er den særlig god. Men uten videre forsinkelser eller rekkefølge, her er den:

  • Årets overraskelse: Trine
  • Årets stora paketet/andre forsøk: SC08, Austin, Texas
  • Årets sukkersøte: Jostein & Magnhild
  • Årets seineste: Proceedings fra PARA08
  • Årets aspeløv: Jostein i forkant av sitt inevitable utdrikkningslag
  • Årets nødlanding: {skremselstale under brøllup|landing på Korsika}
  • Årets kræsjlanding: Finanskrisen
  • Årets førerkort: Trine (med trøstepris til Jorunn)
  • Årets sensor(sensurerer(sensor(sensurerer(sensor(…): Landmark
  • Årets kvikkeste: Usain Bolt
  • Årets gløggeste: Magnus Carlsen
  • Årets urørte: Trines leilighet i Tønsberg
  • Årets etappeveksling: morsjan som begynte på skole da undertegnede slutta
  • Årets drøyeste spurt: akai før han klappa sammen på toppen av Ståggån
  • Årets drøyeste innsats: Bjørn Ove på Hemnerunden
  • Årets sykkeltur: Trine & Inger Marie
  • Årets drøyeste bakke: Bocca di Battaglia
  • Årets slankeste: Lars
  • Årets «lurt-ææææh»: boligmarkedet
  • Årets høyeste: Sears Tower, Chicago
  • Årets rotbløyte: Sommerfestivalen
  • Årets papiravis: The Onion, Austin
  • Årets fjelltur: Monte San Petrone
  • Årets håndballag: det norske kvinnelandslaget
  • Årets nerdrage-queen: kriberg
  • Årets evighetsstudent: David
  • Årets partyblære: akai, som satt gjennom samtlige øl i årets juleøltest
  • Årets nyfunn i øl: Pietra
  • Årets film: Wall-E
  • Årets begivenhet: nach på Møllenberg
  • Årets graving: Undertegnede, under Volvo etter to frittsvevende hjul på hver sin aksling, i Gisnadalen, i 14 speik
  • Årets mest overraskende valg: Raúl Castro på Cuba
  • Årets minst overraskende valg: Medvedev, Russland
  • Årets come-to-think-of-it, ikke spesielt overraskende noen av dem, det var derimot: North Carolina i den blå blokka i valget i USA
  • Årets velkommen-etter: Landet Sark, som avskaffet føydal-systemet i april og hadde sitt første demokratiske valg i desember
  • Årets lame-duck: Dubya (well, duh)
  • Årets hjemmeseier: Barack Obama
  • Årets oppblåste: Orkanen Gustav
  • Årets bestillingskrig: Georgia vs Sør-Ossetia & Abkhasia
  • Årets comeback av tv-serie almost gone awry: Battlestar Galactica
  • Årets mest velkomne dom: Floyd Landis
  • Årets 30-årslag: Lin sitt
  • Årets nyhets-show: The Daily Show med Jon Stewart
  • Årets satire-linje: «I can see Russia from my House» – Tina Fey i imitasjon av Sarah Palin
  • Årets dophue: Riccardo Riccò
  • Årets Brann: den i Oslo
  • Årets vapour-ware – klasse: comeback: Lance Armstrong
  • Årets vapour-ware – klasse: foto: Canon EOS 5D Mark II (nå dukket riktignok dette kameraet opp, andre/tredje uka i desember, etter å ha blitt annonsert i september, men årets-prisen står med et nødskrik)
  • Årets sjøstygge: hun som _egentlig_ sang hymnen under OL-åpningsseremonien
  • Årets kjeftesmelle: Joe Kinnear i Newcastle United
  • Årets skivebom: «Our economy, I think, still, the fundamentals are – of our economy are strong, but these are very, very difficult times.», John McCain, 15. september 2008
  • Årets selvinnsikt, i siste ekstraomgang: Åge Hareide
  • Årets bank-motto: «What’s in your wallet’ (Capital One)
  • Årets helt: Skokasteren, Muntadar al-Zaidi
  • Årets pariser-hjul: Singapore, 6 timers strømstans lille hjulaften
  • Årets opportunistiske nyhetslansering: Dubya, som brukte skokaster-fad’en til å innrømme at al-Qaida ikke var i Iraq før amerikanske styrker invaderte, hvilket effektivt voidet all grunn til å innvadere landet i første omgang.
  • Neste års først publiserte årets-liste: denne <:

Og dette ble en liten stil… (SC08 II)

Som et lite pust av ironi endte jeg naturligvis opp på bygda i går, med den tidligere nokså lyserosarosede kollektivtransporten her til lands. Til pass for meg vil noen kanskje si, men det gikk så greit så. Bussen som kjørte dithen skulle seff ha lang pause da den kom til endeholdeplassen, som evidently ikke inneholdt de elementene jeg håpte på, og stedet var noe ikke helt ulikt trøndelags Østre Rosten, bare en del større, mer biler, mindre taxi og én buss. I tillegg var det vel mer i nabolaget av Melhus hvis en regner i Trondhjemske relativismer.

Stedet het forøvrig noe så dekkende som «Slaughter», og en kan vel bare prise seg lykkelig for at det ikke var mer dekkende enn de dollarene det ble på den litt forfjamsede taxisjåføren som brukte en halvtime på å komme seg ut til stedet for å plukke meg opp(ved en bensinstasjon, hvis ansatte kvinnemenneske utstyrte meg med telefonen sin i et kvarters tid(den tiden det tok før fjolsene hos taxiselskapet klarte å svare)) og nå er det vel snart på tide å avslutte denne alt for lange setningen som slettes ikke burde bli særlig lengre.

Mer interessant riktignok, var åpninga av SC08, eller åpningsgallaen for utstilligene om du vil. Jeg stilte naturligvis i sliten hullete bukse, og t-skjorte, så veldig galla ble det vel aldri for min del. Mye tøft og mange som ville overbevise om bådet det ene og det andre, samt litt sliten masseprodusert mat. Traff forresten professoren min fra UCSB, which was fun, siden han også var professoren til Elster, min veileder på NTNU, en gang i fordums tid(den gang på Cornell riktignok).  

Petascale Data Storage Workshop som jeg var på i dag ble sånn medium over hodet på meg, og medium på siden, ettersom jeg ikke er noen administrator/støttepersonell av slike systemer, men framtidsvisjonene og ideer for framtiden innen lagring av GI-Nårmous mengde data er ganske fascinerende greier. Et slags system av makronivå cachehierarki for større datamengder som skal mates inn i en superdatamaskin med flytting av data nærmere og nærmere superdatamaskin-senteret virker interessant(på en litt større skala enn lille norge), om enn presentert i en litt klønete innpakning, slik det opplevdes i dag(veilederen til presentereren satt sidenav meg, og ikke at jeg fulgte med på hva han gjorde, men da jeg snudde meg ene gangen eller to, så dreiv han faktisk med googling og noe heftig innsprøyting av produktnavn og i det hele tatt fra (de kritiske) spørsmålene som fulgte presentasjonen).

Også over hodet mitt, Power Efficiency and the Path to Exascale Computing som jeg var på i går. Søndagens sesjon hadde forøvrig talerlista fra helvete, med den ene stjernegrisen etter den andre. Først tok jeg ikke blabberet helt seriøst, men straks jeg innså hvem de var fikk det de sa en god del mer tyngde. Ille on my part, egentlig. Kan hende det tok seg opp utover dagen også da, skal sies. Villt å tenke på, man har kommet seg fra teraflop/s til petaflop/s på ti-femten år, neste steg til exaflop/s går kanskje like raskt, eller raskere, det kommer til å skje, det må en bare regne med. Og det er utrolig mange aspekter som må «på plass» før den tid, og utfordringene er enorme, hver for seg. Bare tenk på strømmen når alt skal bli tusen ganger kraftigere, eller varmen utviklet for den saks skyld.

Nå får en vel bare hoppe til sengs og glede seg til morgendagen, da det virkelig skal ta av når resten av storkara kommer og presenterer sjitten sin (:

Jeg veit jeg har lovt bilder, men jeg orker ikke ordne i dag heller d:

This country wasn’t made for walking

Etter en 24 timer lang tur, alt iberegnet, ankom man Austin, Texas, og sovnet som en stein. Lite bemerkelsesverdig med turen, bare det ordinære innen frykt-stasjoner og terroriserings-poster(alt annet enn sikkerhet og kontroll).

I mangel av program for lørdagen ble det en tur rundt i Austin på utkikk etter noe å rive med seg hjem ble det litt av en rundtur. Det eneste jeg virkelig måtte ha var konverter til laptopen. Det fant jeg virkelig ikke, til tross for timesvis med labbing.

Skulle hatt bil.

Edit: Bussen her koster forresten $0.50, som med dagens kurs er bittelitt over en tiendel av en enkelt-tur med bussen i Trondheim. Dagsbillett er fantastiske $1.50. Og det er vi som er gammelkommunister. (Sidenote: observert 10/90 med gærninger og innvandrere på bussen)

PS. Bilder kommer.

Bicycle-friendly

Tok meg årets siste sykkeltur av typen trening, definitivt, i dag. For å være sikker på at det ikke var veldig glatt tok jeg det naturligvis på en dag det regnet katter og hunder.

Dét ble en ny type opplevelse. Fire grader, klissbløtt og mørkt. Tre forutsetninger for en god tur. En anelse dårlig vurderingsevne idét jeg la ut på turen, uten å ha funnet lykta jeg hadde tenkt å ha på ryggen. Den fant jeg naturligvis ikke før jeg kom hjem og leita etter verktøy for å demontere sykkelen, som nå skal settes i skapet for vinteren.

Ja, skapet.

Så, hvorfor er jeg så bedritent gæren at jeg sykler med inngangsvariablene

  1. To dager til en større reise
  2. Rushtid
  3. Niks refleks/lys
  4. Møkkavær (selv i trøndersk sammenheng)

Nei deeet…

Er selvfølgelig en følge av at jeg prøver å forsvare et eventuelt enda teitere innkjøp av mer utstyr til sykling.

Som om jeg ikke har nok fra før.

(Kun to folk som tuta i dag, det er bare bittelitt over snittet)

Fartsgrenser take II

Trafikk-etaten eller hvemdetnåer har nylig innført 40-sone i praktisk talt(for alt jeg veit absolutt hele, men det er litt dårlig skiltet enkelte retninger og deler) hele Vestoppfarten og Gamle Oslovei over Byåsen, helt til Stavset if my memory treats me well. I samme vind har Breidablikk fått samme behandling fra Byåsen butikksenter til trikkestasjonen ved Gamle Åsvei eller hva det nå heter.

Cut to chase, hvorfor i alle dager er det plutselig nødvendig å skru ned maks-hastigheten for biler ? Dette er da den gamle skoleveien min da jeg gikk på barneskole, med fortau adskildt fra veien med en gressflekk (på de delene der det nå er 40, ikke der det fremdeles er 50). Gangveien har ikke blitt endret, veien ikke utvidet, det eneste som er endret er at fartsdumper er putta inn, og hastighetsgrensa redusert.

En kan kanskje argumentere med at det har foregått en boligfortetting i det aktuelle området som tilsier høyere trafikk og mer unger langs veien, som selv en drittungefiendtlig kan være enig i at utgjør en dårlig kombo. Imidlertid har det kun blitt bygd moderate mengder nye boligenheter i området, så det oppfatter jeg som utilstrekkelig forklaring.

Det jeg egentlig faller ned på, er at disse pjokkefaen i disse dager er mer verdt enn det de fredløse unga som rusla ved disse veiene var før i tida, noe som oppriktig talt fornærmer meg. Dog, det kan tilskrives at de små må passes på mer og beskyttes nøyere, hvilket ikke akkurat er en tillitserklæring til dem.