Ville idéer

Det er akkurat i dag 8 år siden jeg heiv meg på et fly til Amsterdam, på en reise mot Kiev, Ukraina. Et land på vei til å tine, og med en slight vestavind, skulle en tro meningsmålingene. Anledningen var presidentvalg, det siste og heiteste var «oransjerevolusjonen«.

Oransjerevolusjonen i sving
Oransjerevolusjonen i sving
Teltleiren i Kiev
Teltleiren i Kiev
Telt-leiren i Kiev
Teltleiren i Kiev
Downtown Kiev
Downtown Kiev

 

Kiev
Kiev

 

I løpet av noen få dager i begynnelsen av desember hadde jeg blitt overengasjert av en epost fra noen sentralt i Studentenes Landsforbund om det var noen som kunne tenke seg å stille som valgobservatører i Ukraina, skuffa så det holdt over å ikke være en av de som ble plukka ut til å reise, skaffet økonomisk støtte fra ledelsen på HiST til å sende to personer, og attpåtil fått spredt ordet nok til at også en delegasjon på ni fra BI Oslo ble med (kudos til Svein-Egil).

Andre valgomgang av presidentvalget i Ukraina hadde allerede vært gjennomført, i slutten av november samme høst, men resultatet ble underkjent på grunn av valgjuks. Den neste gjennomføringen skulle foregå 26. desember 2004, og for å være med på slaget måtte vi reise ned lille julaften, norsk tid. Der borte var det imidlertid ikke andre juledag, men en helt vanlig søndag, i følge deres kalender starter ikke jula før 6. januar.

Invitasjonen hadde kommet fra den ukrainske studentorganisasjonen, via den europeiske, som igjen sendte ut til sine medlemsorganisasjoner. Den ukrainske organisasjonen hadde søkt om å få være valgobservatører i eget land, men fikk avslag. De fikk imidlertid vite at studenter fra andre land kunne få innvilget valgobservatørstatus, ved søknad til Ukrainsk ambassade i hver sine hjemland. At vi ikke hadde «de’ spøtt» grunnlag for å være akkurat det fikk bare stå sin prøve. Fikk noen papirer å lese gjennom fra OSSE, organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, men klar beskjed om å klare oss selv. Vi var fullstendig uinteressante for dem.

Studentorganisasjonslederen
Studentorganisasjonslederen

Som en kan se av den utstedte tillatelsen kom den i aller aller siste liten. Kyrillisk er fint.

Valgobservatør ???

 

Beskyttet Byåsing som jeg er ble det første møtet med Ukraina temmelig røft. Ikke for dét, Kiev International Airport så bare ut som en litt nedslitt versjon av Flesland i ankomsten. Helt til vi møtte et kobbel av grønnkledde karer med automatvåpen hengende godt synlig. Etter litt om og men slapp de oss forbi, til tross for førsteinntrykket, men ikke før de pelskledde kvinnene i høyhæla var gjennom.

Øl i baren på flyplassen
Øl i baren på flyplassen

Da vi først var på innsiden av passkontrollen viste det seg at ikke alt var helt spikret hva videre program angikk. Vi tok noen ventepils i flyplassbaren, som egentlig bare var noe plastforheng og et par stoler, før det bar ut i den Ukrainske kulda. Det som føltes ut som noen timer i minibuss senere kom vi fram til en studentby i Kiev, som i følge de lokale var det fineste og flotteste byen hadde å by på i studentboliger. Her bodde legestudentene, og de kunne bare ha det beste, sa de. Tre-mannsrom på kanskje 10 kvadrat, med to rom til hvert bad. Jeg tør ikke tenke på hvor vi hadde bodd den jula om de ikke var så innmari gjestmilde. Gigantiske kjøkken med lag på lag av komfyrer, ett på hver etasje eller hva det var. Og så Olga da, hun som passet på nøklene til hvert rom. Satt ved trappeoppgangen, hun óg i hver etasje, kunne det virke som. Ønsket oss velkommen både dag og natt, på Ukrainsk så det kan vel være mye rart hun sa. Scary stuff.

Studentboligene
Studentboligene

Det hele ble litt for mye for et par av gutta fra BI, som etter en natt eller to sjekka inn på et hotell ved Uavhengighetsplassen.

Uavhengighetsplassen by day
Uavhengighetsplassen by day
Folkeansamling i Kiev
Folkeansamling i Kiev

En av dagene ble vi tatt med på en typisk ukrainsk spisested av de lokale. Det hadde opplegg som en slags «food court», hvor en gikk og plukket sammen ferdige retter fra forskjellige disker og betalte i en samlet kasse. Riktignok uten et eneste merke eller navn på verken matvarer eller produsent. Her fikk vi prøve både det ene og andre lokale varer, uten at jeg lenger husker noe navn eller ingredienser jeg hang meg spesielt opp i. Utenom det som så ut som et glass med eplejuice. Skulle vel ha lukta lunta ettersom de var ferdig fylt, stående enkeltvis på tallerkener. Det var ikke juice gitt. Kom ikke langt nedi glasset før det ble satt til side. Men god øl, det hadde de.

Tidlig julaften
Tidlig julaften

På selveste julaften havnet vi på en brukbar restaurant ikke langt fra hovedgata i Kiev. De serverte oss stort sett helt til de stengte, uten at noen av oss ble blakk av den grunn, til tross for at vi kun var studenter / på studenttillitsvalgtslønn. Deretter ble det et par kjølige på en pub, ved T-banestasjonen, shady nok. Lengste festen inn til første juledag jeg noen gang har vært med på.

Valgdagen

Selve valgdagen 26. desember 2004 startet med busstur som skulle gå godt ut på den Ukrainske bygd. Hver enkelt av oss visste ikke helt hvor vi skulle, men Noen(tm) hadde en plan. Or so it seemed. Lasta opp bussen til randa, og satte igang. Motortrøbbel. Svein-Egil fikk sving på nynorsken sin og etter hvert skapt en bro mellom norsk og ukrainsk språkstamme da bussjåføren entusiastisk kunne bekrefte «da, da! problema, problema!» på Svein-Egils kommentar «eg vonar problemar». Det skulle vel være første og siste gang vi forstod hverandre på noe annet enn engelsk.

Bussen ble stilt istand den, og noen timer senere ble det ankomst i Cherkasy, om lag 20 mil sør-øst for Kiev. Vi hadde opprinnelig hørt planer om at ihvertfall én gruppe skulle dra rett østover, ettersom det var der det var høyest sannsynlighet for valgfusk, ihvertfall om en skulle ta forrige forsøk inn i statistikken. Bussjåføren, imidlertid, var ikke veldig innstilt på det. Han var rett og slett redd for å ikke komme seg hjem igjen om han først kjørte dit. En kan bare spekulere i hva han var redd for, men i etterpåklokskapens ånd var kanskje like greit at vi ikke dro østover.

Cherkasy sentrum
Cherkasy sentrum

På vei av bussen i Cherkasy hadde noen fått nyheter hjemmefra om tsunamien i Asia. Vi fikk ikke høre mye om omfanget der og da, men det hadde vel blitt fortalt nok til at vi skjønte at vi i stedet for å være med på den største hendelsen denne romjula, var med på noe av det minst viktige. Ettersom omfanget var dårlig kjent, satte vi igang opplegget uten noen videre seremoni, det ble fordelt valglokaler, og med tolk i front og oss i tau ble det tur ut til de forskjellige punktene. Jeg havnet på en treningshall av militært slag, i inngangen av en slik en, anyway. Proppfullt av grønnkledde her også, naturligvis, og selv om de holdt seg stort sett i bakgrunnen var det litt pressende at det stod slike raringer tapetsert opp etter veggen i ene enden av lokalet.

Partienes egne valgobservatører
Partienes egne valgobservatører
Lokale valgobservatører og sekretariat
Lokale valgobservatører og sekretariat

Valgdagen tura avgårde i ro og mak, og vi slapp drama i det store og hele. Besøk av ei britisk dame fra OSSE fikk vi og, hun hadde heller ikke sett noe spesielt den dagen, så det tydet på at mye hadde bedret seg siden forrige forsøk.

Valgresultatet er et faktum
Valgresultatet er et faktum

Vi kunne kanskje ha registrert at entusiasmen var litt vel høy da resultatet ble et faktum. Hvis jeg ikke husker feil, da, og at det de jublet for var at tallene gikk opp. Who knows.

Alt etterpå ble egentlig bare anti-klimaks, sånn bortsett ifra at noen hadde finni fram en flaske Ballantines på bussen tilbake til Kiev.

List of common misconceptions

Fritt etter vikipedien prøver jeg meg på nok en kort liste:

  • I motsetning til hva FrP-talsmenn vil ha oss til å tro er ikke media så opptatt av å forhåndsdømme akkurat Trond Birkedal (han er overlatt til rettsapparatet), det er partiet FrP som skal rulles i tjære og fjær
  • Datalagringsdirektivet vil ikke som et samlet Arbeiderparti og et tvangs-samlet Høyre preker føre til et styrket personvern, faktum er den rake motsetning

En liten avsporing: jeg er ikke helt sikker på om jeg skal være glad eller trist for at jeg ikke stemte på Høyre ved siste valg. På en side kunne jeg ha brukt min velger-makt til å la være å stemme på dem igjen, men på en annen side hadde jeg i dette tenkte tilfellet faktisk gitt min stemme og min demokratiske fullmakt til et parti som i sin villfarelse er så innmari fjernt fra ting jeg tror på (og det de tror på selv, i følge prinsipprogrammet sitt).

Datalagringsdirektivet

Mye veldig fornuftig, og mindre fornuftig, er sagt i forhold til EUs datalagringsdirektiv som er på vei inn over landegrensene våre. Mitt tilskudd til denne debatten går i gata til en artikkel i Time her nylig, hvis artikkel jeg ikke klarer å finne lenke til i farten. Den pekte på det faktum at et tilsynelatende demkorati som Storbritannia faktisk over tid har beveget seg til å bli overvåkningsstater, og for alt vi vet med viten og vilje. Verken ved valg eller store demonstrasjoner har befolkningen der borte vist noen overdreven motstand mot Storebror.

I litt nærere trakter vil to av tre regjeringsparti ikke ha dette datalagringsdirektivet, men det til tross blir det vel skuflet inn mens vi ikke ser på. Den norske befolkninga viste klart og tydelig ved siste valg at personvern er en ikke-sak, og at det istedet er lommeboka til enhver tid som styrer. Kortsiktig og greitt. At man går fra prinsippet med å arbeide etter mistanke, til å mistenke alle og sortere ut de skyldige kommer ikke for folk som noen «big deal», høres det ut som.

Jeg finner det ironisk at mange av de åpne demokratiene i superfart tar kurs mot overvåkningssamfunn, og at det åpenbart er helt greit for det store og det hele av befolkningen, med unntak av noen stakkars få med nusselige små tinnfoliehatter. Og nå straks får vi vel en dom her på berget som sier at Telenor (og de andre ISPene) skal inn og bla i datastrømmen til hver og enkelt av oss for å avgjøre om det vi driver med er i henhold til musikk- og filmindustriens idealer. Med det på plass er det vel bare snakk om detaljforskjeller før vi kan sørge for at alle i det langstrakte land holder seg på rett side av den politiske skillelinjen mellom rett og galt også.

Det er forbausende, kort og enkelt, hvor historeløse det går an å bli. Men det er tydeligvis helt greit.

Obamaland

In the making. Her på Berget glær vi oss. Såpass at jeg regner med det blir hovedoppslag på nyhetene på NRK og TV2, slik som det var forsiden av adressa, og sikkert flere andre aviser. De er til dels unnskyldt, synes jeg. Med overhengende fare for å ta for store ord til fingrene, vil jeg påstå at seremonien i dag kommer til å stå med uthevet skrift i den store Historieboka. Forhåpentligvis av de rette(tm) grunnene.

Attentatforsøk er ingen president av USA unntatt, desverre. Det finnes vel veddemål på hvor lenge Obama overlever, men sikkerhetstiltakene har forhåpentligvis blitt såpass gode at det ikke gir penger i krukken å satse på slikt.

Håper han får tid til å gjøre noe for å leve opp til forventningene, heller enn å sitte i republikansk politisk hengemyr, eller bruke tiden på en mer eller mindre fabrikert skandale.

What else

Dagen er her. Vi her i uinnerlinættn kan naturligvis ikke la en slik anledning gå ifra oss.

ENDELIG er dagen her, heter det vel. Og den kan liksågodt markeres med en bushisme som noe annet. Du forsøkte å si noe annerledes, men endte likevel opp med noe annerledes. Sånn kan det gå. (poeng til den som har DTG for den der).

Ellers er en personlig favoritt: «They misunderestimated me» – hvor han helt klart har rett, en god del av det amerikanske folk så virkelig ikke langt nok ned etter ham.

I det tradisjonelle intellektuelle tomrommet her på uneittn, benytter vi oss også av muligheten til å kunngjøre Bush memorial-day, som har fått det offisielle navnet Kla-moo-dia-dagen etter eksemplarisk synergi i kommentarfeltet, for en tid tilbake.

In other news er det observert at jeg rekker å fylle en 0,7L flaske vann, inkludert å vente på vannet skal bli kaldt, samt tur/retur kaffemaskina-kjøkkenbenken, før kaffemaskina klarer å klemme ut en kopp skvip.

Gransking

Det går for seg i beslutningsaristokratiet for tiden, og var straks den ene inhabilitetskrisen var avverget var pressen der på ny og fant en annen.

Klart, siden nå sittende regjering skulle gå en divisjon opp i flausene sine og ta steget fullt ut, så er det vel greit å gjøre det ordentlig. Men Norge er enkelt og greit for smått et land til å få slike prosesser til å foregå komplett uten koblinger hit og dit. Misforstå meg rett, jeg tar ikke politikere eller annet folk i forsvar med tanke på potensiell korrupsjon… just sayin’ som frekventerere av denne sait pleier å si.

Børs schmørs

Som så ikke alt for lenge siden er børs igjen så og si alt avisene prater om – med god grunn.

Det som slår meg, imidlertid, (og det var før jeg så forsida på dagens tabloidaviser) er hvor mye forskjellige krumspring og andre spesielle tiltak som blir satt i gang i «kampens hete», og hvor mye penger som rettlig sprøytes inn i hver en sprekk i den falleferdige muren. Av dette igjen forsvinner en hel masse penger i latterlig høye honorarer til diverse direktører og sjefer. Forhåpentligvis er prosessen en god del mer transparent for de som pøser ut disse pengene, men jeg er ganske bekymra for hvor mye av pengene, som til syvende og sist skal tilbakebetales av Joe Schmuck, og han andre, Ola Nordmann Skattebetaler, som går til folk og hensikter som _virkelig_ ikke fortjener det.

Nå som politikere og økonomiske administratorer over den ganske klode har slengt seg på rushet, så har ikke lenger markedsliberalistene noe å bære seg over, markedet er redda, for en stakket stund. Herlige ironien sin det, fritt marked som skulle være så hellig ei ku. Forhåpentligvis kommer det reguleringer i kjølvannet.

Kjør debatt.

With a heavy load and a long journey

Jeg har jo aldri latt meg hisse opp over politikk og spesielt ikke internasjonal sådan.

Sist i rekka er Kina, og dens officials som nylig møtte opp til såkalt nettprat på Aftenposten sine nettsider (all kudos til henne for det i seg selv). Utsagn som «We welcome fair and unbiased press coverage» og «You can be rest assured that China will continue to stick to the road of democracy and rule of law. I am optimistic and confident» gir all grunn til å tro at ting kommer til å bedre seg… ellerno.

Samtidig, i Beijing, sitter OL-arrangørene og hevder at ild-stafetten ikke møter motstand, at folk langs ruten er utelukkende entusiastiske og positive, og at the sucess of the olympic torch is unstoppable.

Når argumenteringa er på samme nivå som Komiske Ali blir det … tja .. flaut? Fortjener de en following de også? Jeg er ikke helt sikker.

Det blir ihvertfall spennende å se hvilken vending dette tar, for jeg er ganske sikker på at det ikke er det siste bråket i forhold til dette før og under OL.

Mr. Nice Guy

Våknet i morrest til nyheter(ze tekst-tv, så reportasjegreie på nrk2) om at

FN’s SIKKERHETSRÅD FORDØMMER IKKE PALESTINSK ANGREP

og måtte lese et par ganger før jeg så «ikke»‘n inni der, og måtte gjespe tre ganger og ta to baklengs salto før omløpet i hodet var såpass at jeg kobla hvorfor dette ikke var non-news. 6 israelske elever/studenter på religiøs skole døde i et angrep fra en utkledd palestiner, som en helt ny palestinsk gruppe har tatt ansvaret for. Libya sitter for tiden i sikkerhetsrådet i FN og blokket det hele, med henvisninger til at ingen har fordømt de israelske angrepene som har kostet 120 palestinere livet den siste uka.

Fair enough, tenker jeg – får litt liv i den gården også, sikkerhetsrådet altså.

Så kommer den israelske ambassadøren til mikrofonen, og sier at jaja, sånn går det når man har terrorister i sikkerhetsrådet.

Og alt jeg klarer å tenke på er denne stripa som dukket opp for noen uker siden:
No more Mr. Nice Guy