Det er akkurat i dag 8 år siden jeg heiv meg på et fly til Amsterdam, på en reise mot Kiev, Ukraina. Et land på vei til å tine, og med en slight vestavind, skulle en tro meningsmålingene. Anledningen var presidentvalg, det siste og heiteste var «oransjerevolusjonen«.
I løpet av noen få dager i begynnelsen av desember hadde jeg blitt overengasjert av en epost fra noen sentralt i Studentenes Landsforbund om det var noen som kunne tenke seg å stille som valgobservatører i Ukraina, skuffa så det holdt over å ikke være en av de som ble plukka ut til å reise, skaffet økonomisk støtte fra ledelsen på HiST til å sende to personer, og attpåtil fått spredt ordet nok til at også en delegasjon på ni fra BI Oslo ble med (kudos til Svein-Egil).
Andre valgomgang av presidentvalget i Ukraina hadde allerede vært gjennomført, i slutten av november samme høst, men resultatet ble underkjent på grunn av valgjuks. Den neste gjennomføringen skulle foregå 26. desember 2004, og for å være med på slaget måtte vi reise ned lille julaften, norsk tid. Der borte var det imidlertid ikke andre juledag, men en helt vanlig søndag, i følge deres kalender starter ikke jula før 6. januar.
Invitasjonen hadde kommet fra den ukrainske studentorganisasjonen, via den europeiske, som igjen sendte ut til sine medlemsorganisasjoner. Den ukrainske organisasjonen hadde søkt om å få være valgobservatører i eget land, men fikk avslag. De fikk imidlertid vite at studenter fra andre land kunne få innvilget valgobservatørstatus, ved søknad til Ukrainsk ambassade i hver sine hjemland. At vi ikke hadde «de’ spøtt» grunnlag for å være akkurat det fikk bare stå sin prøve. Fikk noen papirer å lese gjennom fra OSSE, organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa, men klar beskjed om å klare oss selv. Vi var fullstendig uinteressante for dem.
Som en kan se av den utstedte tillatelsen kom den i aller aller siste liten. Kyrillisk er fint.
Beskyttet Byåsing som jeg er ble det første møtet med Ukraina temmelig røft. Ikke for dét, Kiev International Airport så bare ut som en litt nedslitt versjon av Flesland i ankomsten. Helt til vi møtte et kobbel av grønnkledde karer med automatvåpen hengende godt synlig. Etter litt om og men slapp de oss forbi, til tross for førsteinntrykket, men ikke før de pelskledde kvinnene i høyhæla var gjennom.
Da vi først var på innsiden av passkontrollen viste det seg at ikke alt var helt spikret hva videre program angikk. Vi tok noen ventepils i flyplassbaren, som egentlig bare var noe plastforheng og et par stoler, før det bar ut i den Ukrainske kulda. Det som føltes ut som noen timer i minibuss senere kom vi fram til en studentby i Kiev, som i følge de lokale var det fineste og flotteste byen hadde å by på i studentboliger. Her bodde legestudentene, og de kunne bare ha det beste, sa de. Tre-mannsrom på kanskje 10 kvadrat, med to rom til hvert bad. Jeg tør ikke tenke på hvor vi hadde bodd den jula om de ikke var så innmari gjestmilde. Gigantiske kjøkken med lag på lag av komfyrer, ett på hver etasje eller hva det var. Og så Olga da, hun som passet på nøklene til hvert rom. Satt ved trappeoppgangen, hun óg i hver etasje, kunne det virke som. Ønsket oss velkommen både dag og natt, på Ukrainsk så det kan vel være mye rart hun sa. Scary stuff.
Det hele ble litt for mye for et par av gutta fra BI, som etter en natt eller to sjekka inn på et hotell ved Uavhengighetsplassen.
En av dagene ble vi tatt med på en typisk ukrainsk spisested av de lokale. Det hadde opplegg som en slags «food court», hvor en gikk og plukket sammen ferdige retter fra forskjellige disker og betalte i en samlet kasse. Riktignok uten et eneste merke eller navn på verken matvarer eller produsent. Her fikk vi prøve både det ene og andre lokale varer, uten at jeg lenger husker noe navn eller ingredienser jeg hang meg spesielt opp i. Utenom det som så ut som et glass med eplejuice. Skulle vel ha lukta lunta ettersom de var ferdig fylt, stående enkeltvis på tallerkener. Det var ikke juice gitt. Kom ikke langt nedi glasset før det ble satt til side. Men god øl, det hadde de.
På selveste julaften havnet vi på en brukbar restaurant ikke langt fra hovedgata i Kiev. De serverte oss stort sett helt til de stengte, uten at noen av oss ble blakk av den grunn, til tross for at vi kun var studenter / på studenttillitsvalgtslønn. Deretter ble det et par kjølige på en pub, ved T-banestasjonen, shady nok. Lengste festen inn til første juledag jeg noen gang har vært med på.
Valgdagen
Selve valgdagen 26. desember 2004 startet med busstur som skulle gå godt ut på den Ukrainske bygd. Hver enkelt av oss visste ikke helt hvor vi skulle, men Noen(tm) hadde en plan. Or so it seemed. Lasta opp bussen til randa, og satte igang. Motortrøbbel. Svein-Egil fikk sving på nynorsken sin og etter hvert skapt en bro mellom norsk og ukrainsk språkstamme da bussjåføren entusiastisk kunne bekrefte «da, da! problema, problema!» på Svein-Egils kommentar «eg vonar problemar». Det skulle vel være første og siste gang vi forstod hverandre på noe annet enn engelsk.
Bussen ble stilt istand den, og noen timer senere ble det ankomst i Cherkasy, om lag 20 mil sør-øst for Kiev. Vi hadde opprinnelig hørt planer om at ihvertfall én gruppe skulle dra rett østover, ettersom det var der det var høyest sannsynlighet for valgfusk, ihvertfall om en skulle ta forrige forsøk inn i statistikken. Bussjåføren, imidlertid, var ikke veldig innstilt på det. Han var rett og slett redd for å ikke komme seg hjem igjen om han først kjørte dit. En kan bare spekulere i hva han var redd for, men i etterpåklokskapens ånd var kanskje like greit at vi ikke dro østover.
På vei av bussen i Cherkasy hadde noen fått nyheter hjemmefra om tsunamien i Asia. Vi fikk ikke høre mye om omfanget der og da, men det hadde vel blitt fortalt nok til at vi skjønte at vi i stedet for å være med på den største hendelsen denne romjula, var med på noe av det minst viktige. Ettersom omfanget var dårlig kjent, satte vi igang opplegget uten noen videre seremoni, det ble fordelt valglokaler, og med tolk i front og oss i tau ble det tur ut til de forskjellige punktene. Jeg havnet på en treningshall av militært slag, i inngangen av en slik en, anyway. Proppfullt av grønnkledde her også, naturligvis, og selv om de holdt seg stort sett i bakgrunnen var det litt pressende at det stod slike raringer tapetsert opp etter veggen i ene enden av lokalet.
Valgdagen tura avgårde i ro og mak, og vi slapp drama i det store og hele. Besøk av ei britisk dame fra OSSE fikk vi og, hun hadde heller ikke sett noe spesielt den dagen, så det tydet på at mye hadde bedret seg siden forrige forsøk.
Vi kunne kanskje ha registrert at entusiasmen var litt vel høy da resultatet ble et faktum. Hvis jeg ikke husker feil, da, og at det de jublet for var at tallene gikk opp. Who knows.
Alt etterpå ble egentlig bare anti-klimaks, sånn bortsett ifra at noen hadde finni fram en flaske Ballantines på bussen tilbake til Kiev.
