Mye veldig fornuftig, og mindre fornuftig, er sagt i forhold til EUs datalagringsdirektiv som er på vei inn over landegrensene våre. Mitt tilskudd til denne debatten går i gata til en artikkel i Time her nylig, hvis artikkel jeg ikke klarer å finne lenke til i farten. Den pekte på det faktum at et tilsynelatende demkorati som Storbritannia faktisk over tid har beveget seg til å bli overvåkningsstater, og for alt vi vet med viten og vilje. Verken ved valg eller store demonstrasjoner har befolkningen der borte vist noen overdreven motstand mot Storebror.
I litt nærere trakter vil to av tre regjeringsparti ikke ha dette datalagringsdirektivet, men det til tross blir det vel skuflet inn mens vi ikke ser på. Den norske befolkninga viste klart og tydelig ved siste valg at personvern er en ikke-sak, og at det istedet er lommeboka til enhver tid som styrer. Kortsiktig og greitt. At man går fra prinsippet med å arbeide etter mistanke, til å mistenke alle og sortere ut de skyldige kommer ikke for folk som noen «big deal», høres det ut som.
Jeg finner det ironisk at mange av de åpne demokratiene i superfart tar kurs mot overvåkningssamfunn, og at det åpenbart er helt greit for det store og det hele av befolkningen, med unntak av noen stakkars få med nusselige små tinnfoliehatter. Og nå straks får vi vel en dom her på berget som sier at Telenor (og de andre ISPene) skal inn og bla i datastrømmen til hver og enkelt av oss for å avgjøre om det vi driver med er i henhold til musikk- og filmindustriens idealer. Med det på plass er det vel bare snakk om detaljforskjeller før vi kan sørge for at alle i det langstrakte land holder seg på rett side av den politiske skillelinjen mellom rett og galt også.
Det er forbausende, kort og enkelt, hvor historeløse det går an å bli. Men det er tydeligvis helt greit.