Kategori: Rant

Julegaven fra jobben

akai> alt bra?
falxx> joa, ruller og går
akai> verigood
akai> hvordan gikk spinn-o-hoi midt på natta?
falxx> der?
akai> tjaaaa
akai> jobb
akai> ++
akai> 😛
falxx> det gikk da, men faen så ugunstig tidspunkt
falxx> ganske mange elementer av FFFFfff og
falxx> 1) stå opp 02:15 etter å ha lagt seg 23-noe
falxx> 2) sykle til leangen i 2 minus etter regn
falxx> 3) uten piggdekk
falxx> 4) være på første spinningtime dette årtusenet klokka 3 om natta
falxx> 5) være så urut at en kun fester spd-cleaten med en skrue fordi intet annet passer (noen timer før spinninga, mind you)
falxx> 6) ende opp med å måtte spenne seg ut av skoa, skru pedalene av sykkelen, så skoa av cleatene og deretter cleatene ut av pedalene, klokka litt over 4
falxx> 7) sykle hjem til nardo i fortsatt minusgrader, bare nå svett og sliten
falxx> (dette hadde sikkert vært en ok blog-post)
akai>  no shit 😛

Defcon 3

Det er mye i veien som er farlig. Elementer man ikke må overse, eksempelvis høl i veien og fortauskanter, andre en ikke rår over slik som dagslysets velbefinnende. Været spiller naturligvis en rolle, tørr asfalt har helt andre egenskaper enn blaut snø, og is med vann på er rett og slett livsfarlig. En annen ting er det generelle bildet,  hvor god infrastrukturen er i området og hvor agressive er traffikantene er. Sistnevnte igjen påvirkes gjerne av hvor ofte trafikkbildet har vært oppe i massemedia i det siste. Kanskje too soon, men også hvor mange ulykker det har vært med syklister innblandet den siste tiden.

Min påstand er at dette på et sykt vis til dels henger sammen. Jeg må derfor lansere konseptet med trusselnivå for sykling.

DEFCON 3

Jeg innser at DEFCON ikke er en helt passende beskrivelse, siden det er opptatt og alt det der, men for visse deler av analogien er den overlegen. Tidvis handler det å sykle i trafikken like mye om være klar til kamp som å holde seg på beina. For tiden ser en is med snø av tørreste sort oppå som en slår gjennom her og der. Det begynner riktignok å bli lysere, men inntil for kort tid siden var det bekmørkt fram til 9 og alltid mørkt når en skulle hjem. Dette bidrar naturligvis til å holde trusselnivået høyt, ettersom sikten reduseres av mørket. Det begynner å bli en stund siden siste alvorlige uhell i omegn, men ikke lang tid i forhold til hvor alvorlig noen av disse ulykkene har vært. Sist i media er vel boten gitt til en kvinnelig syklist som ikke gikk av sykkelen under kryssing av gangfelt.

Discuss.

Lydbøker

Etter at min kjære Daddy-Cool ordnet med en HTC Hero til meg i julegave har livet i de noe kjedelige øyeblikk fortonet seg en smule annerledes. Den er utmerket til å spille lydbøker, tilogfrajobbogoveralt(også kjent som kjedsomheten), spesielt hvor en må vente. Jeg ser på gåing som venting, siden en ikke får syslet med allverdens annet mens en går. Siden HTC-medieavspilleren er innebygd i den låste skjermen er den er tilgjengelig hele tiden (men ikke går av unødvendig). Gode ting. Til nå har jeg vært gjennom tre bøker om herr Blomquist, og har igjen mesteparten av den tredje boka til Orson Scott Card, «Xenocide». Det innebærer at jeg også har vært gjennom «Ender’s Game» og «Speaker for the Dead». Observasjonene så langt er:

  1. Sti[e]g Larsson har skrevet en våt journalistdrøm over tre bind, selvforherligende og ekkel, men faen så underholdende
  2. Card sine er i min mening bedre litteratur hva oppbygning og virkemidler angår, men (spesielt den første boka) inneholder dessverre alt for mange referanser til hendelser i egen samtid og nyere historie

Sistnevnte har jeg vel allerede hørt at forfatteren selv i en eller annen sammenheng hadde forsøkt å fikse på selv…

Blir på en måte optimering med dette å gjøre noe i ventetid, det kan en like.

I tillegg har jeg fått klemt inn å lese en bok-bok også, oppfølgeren til «The Shadow of the Wind», nemlig «The Angel’s Game», av Carlos Ruiz Zafón. Selv den ulærde klarer å trekke en strek mellom to punkter, og enn så fengende bøkene hans er, var vendingene mer forutsigbare i denne andreboka.

Årets-liste 2009

  • Årets overraskelse: Nobelpris til Obama
  • Årets career-move: MJ (too soon?)
  • Årets begivenhet: Gåte @ UKA
  • Årets plate: Junior, Röyksopp
  • Årets bok: XKCD-boka
  • Årets stora paketet: To uker på Santorini, Hellas
  • Årets luringer: Ragnar & Marianne (som allerede hadde vært gift i åtte og en halv måned da «bryllupet» skulle starte i kirka)
  • Årets seineste: Proceedings fra PARA08 (på andre året)
  • Årets fremdeles manglende førerkort: Anders
  • Årets kvikkeste: Usain Bolt (2nd year)
  • Årets gløggeste: Magnus Carlsen (2nd year)
  • Årets graving: Ragnar og Andreas
  • Årets drøyeste sykkeltur: Jotunheimen Rundt (3 fjelloverganger og 4609 meter stigning)
  • Årets rakættfart: Styrkeprøven på under 16
  • Årets drøyeste motbakke: Romme sur Cluses, med  penicillin i kroppen og tempo(og da ikke klatre)-kassett på bakhjulet
  • Årets fineste topp(og runner-up til drøyeste bakke): Mont Ventoux (bra stemning)
  • Årets galeste: Asbjørn, som like godt syklet to sider av Mont Ventoux på samme dag
  • Årets dyreste: Leie bobil i Frankrike under Tour de France
  • Årets utflytter: Jostein, som har brutt sammen for overmakta og flytta til sentrale og urbane Kolvereid
  • Årets treigeste: går også til Jostein, som ennå ikke har klart å chippe inn i spleiseprosjektet which is «midicl»
  • Årets mest vanvittige tidsfordriv: Bergensbanen @ NRK (dette er hvorfor jeg betaler lisens)
  • Årets blåmerke: Trine, som bevegde seg i liggende stilling ned trappa fra 2. etg på Tavern
  • Årets dårligst planlagte: Lartout Vågsli
  • Årets kjipeste tur: 6,5 timer busstur til indre gokk (Vågsli), avstigning 04:02 på høyre side
  • Årets Onkel Omreisende Mac: Magnus på vei rundt jorda, til oss alles store misunnelse
  • Årets treningsnarkoman: Lars
  • Årets hjemmegroddprosjekt: Turan, i regi av Tor
  • Årets beklagelige: at stuff som X-factor faktisk har seere
  • Årets mer beklagelige: at det bor en slik seer i min leilighet
  • Årets mest beklagelige: at sistnevnte program ikke blir tatt av lufta tross sviktende seertall
  • Årets ende-ender/sykkelkløning: Anders sitt fall under Udduvollsbrua i april
  • Årets synger-på-siste-verset: Golfen, hvis vifte ga seg ca synkront med temperaturen i høst, som førte til alle sorter andre plager med den
  • Årets systematiske-til-grensen-av-det-utrolige: Trine om interiør og inventar
  • Årets fjelltur: Anders på Mont Ventoux
  • Årets film: District 9 (mistenker Avatar kvalifiserer for denne prisen, men har ikke fått sett den selv just yet)
  • Årets tv-serie: Mad Men
  • Årets quote: «Don’t hold your breath», Vladimir Putin på spørsmål om han har planer om å gå av snart
  • Årets vedlikeholds-failtrain: 404 som bare tok to-tre måneder å få skikk på
  • Årets mest usmakelige avisoppslag: «SE hvor syk han er»
  • Årets hva-i-alle-dager-er-dette-godt-for-anyways: Google Wave
  • Årets uteværende: Kjersti, i åpenbart isolat på bygda
  • Årets dings: HTC Hero \o/ (thanks D.C.)
  • Årets minst brennbare politiske sak(apparently): Datalagringsdirektivet (selv ikke in-house-geeksa gidder kommentere her på haugen, og skal en tro valget rett er det den gjeldende oppfatningen generelt)

Ingen pris til:

Årets utdrikningslag: (to stykk utdrikningslag planlagt mens og til datoer undertegnede ikke var i landet)

Datalagringsdirektivet

Mye veldig fornuftig, og mindre fornuftig, er sagt i forhold til EUs datalagringsdirektiv som er på vei inn over landegrensene våre. Mitt tilskudd til denne debatten går i gata til en artikkel i Time her nylig, hvis artikkel jeg ikke klarer å finne lenke til i farten. Den pekte på det faktum at et tilsynelatende demkorati som Storbritannia faktisk over tid har beveget seg til å bli overvåkningsstater, og for alt vi vet med viten og vilje. Verken ved valg eller store demonstrasjoner har befolkningen der borte vist noen overdreven motstand mot Storebror.

I litt nærere trakter vil to av tre regjeringsparti ikke ha dette datalagringsdirektivet, men det til tross blir det vel skuflet inn mens vi ikke ser på. Den norske befolkninga viste klart og tydelig ved siste valg at personvern er en ikke-sak, og at det istedet er lommeboka til enhver tid som styrer. Kortsiktig og greitt. At man går fra prinsippet med å arbeide etter mistanke, til å mistenke alle og sortere ut de skyldige kommer ikke for folk som noen «big deal», høres det ut som.

Jeg finner det ironisk at mange av de åpne demokratiene i superfart tar kurs mot overvåkningssamfunn, og at det åpenbart er helt greit for det store og det hele av befolkningen, med unntak av noen stakkars få med nusselige små tinnfoliehatter. Og nå straks får vi vel en dom her på berget som sier at Telenor (og de andre ISPene) skal inn og bla i datastrømmen til hver og enkelt av oss for å avgjøre om det vi driver med er i henhold til musikk- og filmindustriens idealer. Med det på plass er det vel bare snakk om detaljforskjeller før vi kan sørge for at alle i det langstrakte land holder seg på rett side av den politiske skillelinjen mellom rett og galt også.

Det er forbausende, kort og enkelt, hvor historeløse det går an å bli. Men det er tydeligvis helt greit.

Interessant tanke

Diskuterte her forleden av alle ting dette med effektiviteten av slike pilogbue-piler. Vi var innom det at pilene skulle gjøre mest skade for å ta kverken på større dyr, men ikke så store at de ikke klarte å bryte gjennom skinnet på dyret, og implikasjoner dette medførte i forhold til design og det hele. Men så ble det nevnt at det ikke var 100% sikkert at oldtidens jegere faktisk brukte mest piler med spiss, men kanskje heller uten. Kun pilspissene er igjen, så piler som ikke hadde pilspisser av annet materiale har forvitret, av naturlige årsaker. Slik kan det jo være at det store volumet av piler var kvister uten påsatt spiss, og at dette med pilspisser av flintstein eller whathaveyounot bare ha vært noe for de som ville ha det heiteste nyeste, eller kanskje adelen for den saks skyld.

Eller som det ville hett i dag: «Pimp my pilogbue»

Tøff i trynet

I fare for å tre inn i et proverbialt minefelt, og i massemedias skumring på temaet, har jeg likevel lyst å rippe opp i de forrige ukenes polemikk om kritikk av staten Israel og/eller personer med jødisk opphav.

Slik jeg ser det er det eneste staten Israel og personer av jødisk herkomst har til felles nemlig evnen til å overreagere.

Og der kunne jeg stoppet, men jeg velger å slå den døde hesten:

  1. Alt som ikke er en unyansert hyllest til Israel o heilage folk er kritikk
  2. Alt som ligner på kritikk av den israelske stats handlinger blir likestilt med nazisme og jødehets
  3. Nazisme er bad
  4. Profit?

Det blir i det store og det hele ganske vanskelig å gå inn i en debatt om hva man kan gjøre der nede, med dette som utgangspunkt. At det er jøder som driver med okkupasjon av palestinsk jord på Vestbredden, eller at det er jøder som invaderer Gaza spiller ikke særlig stor rolle når det er staten Israel som står bak disse bevegelsene i alle fulle fall. Det er hevet over enhver tvil at Israel ikke er interessert i fred, men vil helst tvinge Palestinere (eller whoever folk som hadde vært i veien for deres hellige rike) vekk, død eller levende.

Med det sagt er det ikke slik at jobben er noe mindre med den andre siden av dette politiske gjerdet.

What else

Dagen er her. Vi her i uinnerlinættn kan naturligvis ikke la en slik anledning gå ifra oss.

ENDELIG er dagen her, heter det vel. Og den kan liksågodt markeres med en bushisme som noe annet. Du forsøkte å si noe annerledes, men endte likevel opp med noe annerledes. Sånn kan det gå. (poeng til den som har DTG for den der).

Ellers er en personlig favoritt: «They misunderestimated me» – hvor han helt klart har rett, en god del av det amerikanske folk så virkelig ikke langt nok ned etter ham.

I det tradisjonelle intellektuelle tomrommet her på uneittn, benytter vi oss også av muligheten til å kunngjøre Bush memorial-day, som har fått det offisielle navnet Kla-moo-dia-dagen etter eksemplarisk synergi i kommentarfeltet, for en tid tilbake.

In other news er det observert at jeg rekker å fylle en 0,7L flaske vann, inkludert å vente på vannet skal bli kaldt, samt tur/retur kaffemaskina-kjøkkenbenken, før kaffemaskina klarer å klemme ut en kopp skvip.